Oversikt over Hormoner

Det har vist seg å være helt avgjørende å ha kunnskap til hormoner og deres virkemåte (og kommunikasjonen hormonene imellom) for å forstå aldringsprosessen.

 

Hva er et Hormon?

Ordet hormon kommer fra det greske ordet hormao, som betyr ”jeg vekkes til aktivitet”.

Et Hormon er en biokjemisk budbringer – eller sagt på en annen måte: Det er et molekylært rop om handling som kan virke med en utrolig hastighet, kompleksitet og målrettethet for å overføre informasjon.

Studiet av hormoner kalles endokrinologi, men egentlig er det bedre å definere det som studiet av biologiske kommunikasjonssystemer.

Hormoner utgjør kjernen i kroppens indre kommunikasjonssystem. Disse prosessene kalles eksocytose (noe forlater cellen) endocytose (noe kommer inn i cellen). De biokjemiske stoffene som beveger seg fra celle til celle, kalles biologiske responsomdannere.

Hormoner er den biologiske motsatsen til trådløs kommunikasjon, bare langt mer komplekse.

Hormoner må være komplekse for å virke i og med at de styrer informasjon. Det biologiske budskapet de overfører, er ikke beregnet på hver eneste celle i kroppen, men bare på ytterst spesialiserte celler. For at hormonene skal finne riktig celle, har cellen reseptorer (mottakere) som gjenkjenner det spesielle hormonet og fungerer som nøkkelen i en lås.

Dersom en celle mangler reseptor for et hormon, forblir ”døren” stengt, og hormonet får ikke endret cellens biologiske respons.

Av og til utfører et hormon flere oppgaver. Likeledes kan en biologisk funksjon bli påvirket av mange forskjellige hormoner. For eksempel kan minst fire ulike hormonsystemer benyttes for å opprettholde konsentrasjon av blodsukker og dermed sikre at hjernen kan fungere som den skal.

 

Endokrine Hormoner

De fleste hormoner overfører informasjon via kroppens motorvei – blodomløpet. Disse kalles endokrine hormoner. De beveger seg hurtig fra stedet de utskilles, til der handlingen skal utføres ved å benytte blodomløpet som transportvei.

De mest kjente endokrine hormoner er Østrogen og Testosteron.

Samtlige endokrine hormoner blir produsert i en særskilt kjertel eller et eget organ, og slippes så ut i blodet for å finne sine målvev. Når den finner sin reseptor blir det levert en uhyre kraftfull beskjed til målcellen om å sette i gang ulike tiltak.

 

Det endokrine hormonsystemet blir i siste omgang styrt av kroppens egen ”Trollmann fra Oz”, kjent som hypotalamus. Den ligger dypt inne i hjernen og mottar hele tiden signaler fra kroppen (f.eks om temperatur, blodtrykk, blodsukkerkonsentrasjon, ulike hormonkonsentrasjoner osv) via sentralnervesystemet. Ut fra denne datastrømmen utskiller hypotalamus det som kalles frigjørende hormoner, som tilbakelegger svært korte avstander via en direkte forbindelse til hypofysen.

 

Hypofysen befinner seg i hjernen, og er en av de få delene av hjernen som står i direkte kontakt med blodstrømmen. Den lille kjertelen produserer 10 forskjellige hormoner som kan slippes direkte ut i blodstrømmen takket være frigjørende hormoner, som utskilles av hypotalamus.

Noen hormoner går direkte i blodstrømmen, mens andre søker seg fram til målvev og frigjør andre hormoner som i sin tur bestemmer den endelige hormonvirkningen på kroppens celler.

Etter hvert som konsentrasjonen av disse sekundærhormoner øker i blodet, sender de signaler tilbake til hypotalamus via sensorer i sentralnervesystemet. Når hypotalamus registrerer at den ønskelige biologiske virkningen er oppnådd, blir den midlertidige produksjonen av de spesifikke frigjøringshormonene stengt og hindrer hypofysen i å utskille mer av det spesielle hormonet.

Dette komplekse tilbakekoblingssystemet utgjør vår hormonelle livline. Dess bedre det virker, desto langsommere eldes vi.

 

Bl.a blir følgende hormoner skilt ut fra hypofysen som starter med reaksjon fra hypotalamus:

Veksthormon – Til leveren som påvirker IGF-1

FSH – Til ovariene, som danner Østrogen

LH – Til testiklene, som danner Testosteron

ACTH – Til binyrene, som danner Kortisol

TSH – Til bukspyttkjertelen, som danner Skjoldkjertelhormon

 

Man kjenner til 9 endokrine hormonkjertler:
3 ligger i hjernen (konglekjertelen, hpofysen og hypotalamus)

3 ligger i halsen (skjoldskjertelen, biskjoldskjertelen og brisselen)

2 i bukregionen (binyrene og bukspyttkjertelen)

1 i forbindelse med kjønnsorganene  (testiklene hos menn, eggstokkene hos kvinner)

 

Dette kommunikasjonssystemet fremstår enda mer komplisert når man vet at hormonene opptrer ”i par”. Hormonene virker som en termostat i huset og opprettholder biologiske funksjoner innenfor nøye avgrensede soner. For å kunne gjøre dette på en effektiv måte, har par eller sett med hormoner ofte motsatte fysiologiske funksjoner, og den konstante ”slåsskampen” dem imellom sørger for å holde systemet i balanse.

 

Reguleringen av blodsukkernivået er et eksempel på en slik balanse. Insulin og Glukagon er det hormonelle paret som i første rekke regulerer blodsukkernivået.

Insulin reduserer blodsukkerkonsentrasjonen, mens Glukagon øker den.

Om disse kommer i ubalanse fungerer hjernen dårliger.

Et eks: Du spiser en stor pastaporsjon med ost til lunsj. Karbohydratene i pastaen har gjort at det i ett sett frigjøres insulin ut i blodet, noe som presser blodsukkerkonsentrasjonen nedover. Da pasta inneholder svært lite protein, som trengs for å stimulere hormonet glukagon, som øker blodsukkerkonsentrasjonen, vil pastamåltidet forrykke insulin/glukagon-balansen.

Dette medfører at man blir søvnig ved at hjerneaktiviteten synker merkbart, da det ikke lenger finnes tilgjengelig optimale mengder av den fremste drivstoff, blodsukker.

 

Slike hormonelle parsystemer oppsto ganske sent i evolusjonen, siden bare svært komplekse biologiske systemer krever så detaljert og finstemt styring.

 

Autokrine Hormoner

Autokrine hormoner slippes ut fra en celle, og vender så tilbake for å påvirke den samme cellen eller dens nærmeste nabo så sant det finnes en egnet reseptor i målcellens cellevegg.

Autokrine hormoner behøver ikke å la seg føre med blodstrømmen, da målet finnes like i nærheten.

Selv om disse hormonene var de første naturen utviklet, har disse vært vanskeligst å undersøke. Grunnen er at man ikke kan ta prøver av dem fra blodet, da de ikke befinner seg der, og at de virker i forsvinnende små konsentrasjoner (fordi de er så kraftfulle), og at de ødelegger seg selv i løpet av få sekunder.

Eikosanoider som syntetiseres på grunnlag av kostholdsfett, er blant de mest kraftfulle autokrine hormonene.

 

Parakrine Hormoner

Mellom ytterpunktene endokrine og autokrine hormoner finnes – både hva kompleksitet og evolusjonær utvikling angår – de parakrine hormonene.

De er gjerne forvist til egne kanaler eller særskilte fysiske strukturer i kroppen for å sikre at de ikke sirkulerer i et for stort område.

Typiske parakrine hormoner er de frigjørende hormonene som beveger seg fra hypotalamus til hypofysen via den såkalte hypofysestilken, samt nervotransmitterer (f.eks serotonin), som frisettes av en nerve for så å krysse et lite rom (kjent som synapsen) for deretter å samvirke med andre nerver og skape en biologisk respons.

 

Disse tre typene hormonsystemer (det endokrine, autokrine og parakrine) utgjør vårt bilogiske kommunikasjonssystem. Alle tre komponenter må samvirke om målet er å reversere aldring.

Hormonsystemet kan betraktes som den biologiske motsatsen til Internett- bare at systemet er mye mer komplekst.

Prøv å forestille deg 60 milliarder celler som forsøker å utveksle langt mer komplekst informasjon. Dette skjer i kroppen hvert sekund. Akkurat som Internett må all denne informasjonen passere en sentralt plassert server som uten forvrenging overfører informasjonen til andre deler av kroppen. Denne serveren heter Hypotalamus i vårt biologiske Internettsystem, og er alfa og omega når det gjelder å bevare nøyaktigheten til den hormonelle kommunikasjonsstrømmen.

Nøyaktigheten ivaretas av et sikkerhetssystem som styres av autokrine hormoner. Jo mer effektivt disse fungerer, desto bedre blir kommunikasjonen mellom cellene og hypotalamus. Sluttresultatet er at aldringsprosessen sinkes, om ikke reverseres.

Til alt hell er de sentralt plasserte autokrine hormonene i vårt biologiske Internett Eikosanoider, som man kan regulere ved hjelp av maten man spiser.

 

Kostholdets Viktighet

Kunnskap om hvordan vi skal bruke kostholdet for å bevare nøyaktigheten i informasjonsstrømmen til og fra den sentrale serveren (dvs hypotalamus) i hele vårt biologiske Internett, danner det molekylære grunnlaget for et vellykket aldringshemmende opplegg.

Det at kostholdet spiller en så avgjørende rolle for den hormonelle kommunikasjonen, virker ved første øyekast ikke særlig høyteknologisk. Imidlertid formidler nyere forskning i økende grad kunnskap som gjør at man må betrakte mat som en viktig evolusjonær drivkraft.

Det er klart at jo mer velnært en organisme er, desto større er sannsynligheten for at den lykkes i å overføre genene sine til neste generasjon.

Hormonene som styres av kostholdet, har mest å si for at vi overlever og følgelig har størst aldringshemmende potensial dersom man kan få dem til å fungere optimalt.

 

Hvordan næringstoffene styrer kommunikasjonen mellom de ulike hormonsystemene, må derfor følgelig danne grunnlaget for en aldringshemmende strategi.

Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE